Postvegen over Ørskogfjellet: Nye undersøkelser gir bedre innsikt i 1700-tallets veibygging

I 2025 gjennomførte Møre og Romsdal fylkeskommune og Statens vegvesen en arkeologisk undersøkelse av postveien over Ørskogfjellet. Målet var å få mer presis kunnskap om hvordan denne delen av Den Trondhjemske postveg ble bygget på slutten av 1700‑tallet. Resultatene gir et tydeligere bilde av konstruksjonen, og avviker på enkelte punkter fra tidligere antagelser. Undersøkelsen underbygger også tolkningen om at denne veistrekningen er unik i landssammenheng.

En viktig, men lite undersøkt veistrekning

Den Trondhjemske postveg ble anlagt mellom 1786 og 1804 og utgjorde en sentral forbindelse mellom Bergen og Trondheim. Strekningen over Ørskogfjellet er blant de best bevarte delene av postveinettet og ligger delvis i Måslia naturreservat.

I tidligere registreringer har det vært usikkert hvordan veien faktisk ble bygd opp. Særlig har spørsmålet om fundamentering med myrtorv og kavler (stokker lagt på tvers) vært diskutert. Siden store deler av veien ligger i myr, har dette vært ansett som en sannsynlig konstruksjonsmetode.

Foto: Carl-Fredrik Wahr-Hansen Vemmestad

Gjennomføring av feltarbeidet

Undersøkelsene ble gjennomført i to sjakter, én ved Haugsætra og én i Måslia. Sjaktene ble gravd på tvers av veien for å få et representativt tverrsnitt av veikroppen. Arbeidet var avgrenset for å unngå unødvendige inngrep, særlig i naturreservatet hvor hensyn til myrhydrologi og sårbar vegetasjon var avgjørende.

Funn: Veiens bredde og hovedkonstruksjon

Undersøkelsen bekrefter at veien ved Haugsætra er bredere enn tidligere antatt. Tverrsnittet viste en total bredde på om lag 5,5–6 meter, inkludert grøfter. Dette samsvarer med kravene til bredde over myr i datidens veiinstrukser.

Selve veidekket bestod av 6–8 cm med lokale løsmasser — hovedsakelig silt og småstein — lagt direkte på et myrtorvlag. Over den naturlige myrtorva var det også tilført noe ekstra torv for å heve veikroppen. Dette viser at veien er bygd med et relativt tynt og enkelt bærelag.

Oversiktsbilde av Postvegen i Måslia Naturreservat. Foto: Carl Fredrik Wahr-Hansen Vemmestad

Ingen spor av kavlefundament

Begge sjakter viste at veien ikke er fundamentert med kavler. Dette avviker fra tidligere antakelser om at stokklag måtte ha vært brukt for å stabilisere veien over myr. I stedet lå veidekket direkte på naturlig, kompakt torv. Det ble funnet små tilvirkede kvister i nedre lag, men disse synes ikke å ha inngått i et bærende fundament. De kan ha blitt brukt som markører under byggingen.

Kantstein langs veien

Et av de tydeligste funnene er dokumentasjon av kantstein. Ved Haugsætra ble det avdekket en markert veiskulder, ca. 75 cm bred, med større stein. I Måslia var kantsteinen mindre og enklere utformet, men fortsatt tydelig. Dette viser at veien har hatt en mer standardisert oppbygning enn tidligere antatt, selv om det er lokale variasjoner.

Slitasje og moderne bruk

Undersøkelsen skulle også vurdere hvordan ferdsel i nyere tid påvirker konstruksjonen. Det ble imidlertid ikke gravd i områdene med størst slitasje, fordi risiko for drenering av myra var for stor. Det er tydelig at dagens bruk, særlig riding og sykling, skaper spor som holder på vann, men dette er ikke undersøkt i detalj i denne runden.

En unik del av postveinettet

Selv om veien følger hovedprinsippene for 1700‑tallets veibygging, skiller den seg ut på to måter:

Den mangler kavlefundament, selv om terrenget skulle tilsi at en slik løsning var vanlig.
Den ligger på et sted som ikke var en del av den opprinnelige planen, etter at bønder la traseen annerledes enn generalveimester Krogh hadde ønsket.
Veien er laget med et bærelag av myrtorv, som gjør det til den eneste veien i landet der man kjenner til at det er brukt en slik teknikk.
Dette gjør strekningen til et interessant eksempel på lokal tilpasning i historisk veibygging.

Carl Fredrik Wahr-Hansen Vemmestad undersøker postvegen. Foto: Izabela Agnieszka Chlewicka

Oppsummering

Undersøkelsen gir ny og mer presis kunnskap om postveien over Ørskogfjellet:

Veien er bredere og mer tydelig oppbygd enn tidligere antatt.
Den er ikke fundamentert med kavler, men ligger direkte på myr.
Kantstein er brukt langs hele strekningen, med lokale variasjoner.
Veidekket består av et tynt lag lokale løsmasser.
Strekningen fremstår dermed som både tradisjonell og særpreget, og undersøkelsen bidrar til å dokumentere den som et viktig kulturminne.